Reiseblogg fra Travellerspoint

Bare TRE uker (+) igjen!

semi-overcast 32 °C

Fri på mandag sa du? LANGHELG i Santa Teresa – her kommer vi! Dette var det siste stedet jeg følte var et “must” å få med seg, og det begynner å gå opp for meg at hjemmereisen nærmer seg. Dagene her har gått så innmari fort, men samtidig føles det som jeg har vært borte fra familie og venner en hel evighet også… Jeg planla å reise fra busstasjonen kl halv fire, og tok meg derfor god tid til å spise lunch og pakke sekken. Jeg ankom stasjonen i god tro om at bussen skulle dra om en halv time da en av taxisjåførene sa at den hadde allerede dratt. Ja, ikke sant, tenkte jeg, du vil bare at jeg skal tro på deg og ta taxi til Puntarenas i håp om å nå igjen bussen der, så du skal tjene penger. Du kunne kanskje lurt noen gringos, men ikke denne jenta. Vært her før jeg nemmelig, godt forsøk. Jeg stilte meg der jeg vet bussen pleier å dra fra, da jeg før høre det samme av enda en taxisjåfør, og blir noe forvirret. Seriøst? Har den virkelig dratt altså? Ja. Det hadde den, for en stund siden. Tusen takk, OTEC for den oppdaterte bussruta. Plan B: Ta den jævla taxien til Puntarenas, møte Mari der, ta ferga over til Paquera og hoppe på bussen derfra i håp om at den fortsatt har plass. I norske kroner kosta taxituren på litt over en og en halv time 500,- -og det hadde vært en bra pris i Norge, men man får så utrolig mye for de pengene her at det var en sur ekstrautgift. Til vår store overraskelse fikk vi til og med sitte sammen på bussen! Da så og si alle hadde gått av bussen unntatt Mari og meg spurte bussjåføren oss om hvor vi hadde tenkt oss. –Santa Teresa? –Da er det på tide å gå av, dette er siste stopp... Vi har fått det som vane og bare sitte på bussen helt til siste stopp, for det har som regel vært i sentrum av reisemålet. Men det ble nok en liten runde meg pengebil igjen for dette var unntaket. Slitne etter turen kom vi fram på Tranquilo Backpackers og fikk sjekka inn på en doorm.
Da vi våkna neste morgen var like spente som alltid på å se hvordan stedet så ut i dagslys. Det var litt overskyet den dagen, så vi gikk litt rundt g gjorde oss kjent med stedet. Selvfølgelig dro vi på stranda en snartur, men det var mest for powernap’en sin del. Vi snakker vel dyp søvn også denne gangen. Jeg våkna av Mari som poke’a meg i skulderen og skjønte ikke hvor jeg var først, og så at sola holdt på å gå ned. Det var også på tide med litt påfyll av mat så vi sjekka ut en Israelsk restaurant før vi tok noen øl og dro på et utested i nærheten.

Hver dag her bestod av å ligge på stranda, bade, spise, sove og snakke med folka på hostellet som jeg tipper bestod av 60% nordmenn, 30% svensker og 10% random. Planen var egentlig å ta surfetimer i Santa Teresa, men det…ble det ikke noe av. Jeg kan ta det til helga.

I dag er det tirsdag 12.04 og jeg er kommet til den siste arbeidsuka mi på barnehjemmet og hos vertsfamilien. På fredag drar jeg tilbake til Manuel Antonio for å jobbe litt mer med brunfargen og endelig ta de surfetimene. Nei, jeg skal nok ikke være der i hele tre uker før jeg drar hjem til Norge igjen, men jeg tar det som det kommer. Enda en tur til Panama skal man ikke se bort ifra at det blir heller...

Skrevet av langtborte 19:15 Kommentarer (0)

Det blir varmere og varmere...

sunny 30 °C

Ja, jeg er så fryktelig opptatt for tiden at jeg ikke har blogget på en god stund. Siden sist har jeg tatt en uke fri fra jobben for å reise til Karibien igjen. Vi (jeg, Mari og Renathe) var først tre dager i Puerto Viejo og så fire dager i Bocas del Toro (Panama). Det var faktisk overskya da vi var i PV så det ble ganske lite soling der. I stedet fokuserte vi på avslapping og festing. Vi dro selvfølgelig på stranda også, men det var fryktelig store bølger der (aldri sett så store jeg…) så det ble ganske dårlig med badinga. Vi booket shuttle fra hostellet vårt til Bocas for å slippe å tenke på bytting av busser her og der og dessuten går det litt raskere. Det var fortsatt litt overskyet da vi ankom Aqua Lounge, men vannet var helt herlig og krystallklart. Hostellet lå også som en stor brygge på vannet, så vi trengte bare å gå ut døra til soverommet og løpe rett ut i sjøen. Dette stedet var nydelig, stranda var helt hvit og vannet rolig og klart, rett og slett idyllisk. Sola kom også etter en dag eller to, men det gjorde ingenting. Vi hadde noen herlige dager i Panama og skjønte at vi må komme tilbake hit før vi drar hjem til Norge.

Så var det tilbake til dagliglivet igjen. Jeg fortalte vertsmoren min at jeg faktisk hadde savnet maten hennes mens jeg var i Panama (maten her er bedre synes jeg). Og uten at jeg hadde sagt noe, var det som om hun leste tankene mine og skjønte at det var casado jeg hadde så innmari lyst på til lunch (les: middag). Da var ikke gledestårene langt unna, hehe. På jobb hadde det også skjedd forandringer; en ny frivillig fra Frankrike (som nektet å snakke engelsk. Typisk. Stae franskmenn…), og det hadde blitt en helt annen struktur i hverdagen. Heretter skal barna få konsekvenser dersom de oppfører seg dårlig (TV-titting er til og med strøket fra konsekvenslista og putta inn på belønningslista), og få belønning i form av filmkveld, lek, is osv. på kveldene. Stort framskritt!
Skal vi se, hva mer? Jeg var syk en dag…. Spydde masse. Alice tok heldigvis godt vare på meg. Hun er så søt :). Dette var på onsdag(30.03), men jeg var fast bestemt på at jeg skulle ut på nye eventyr igjen neste dag. Til Tamarindo denne gangen. Jeg skjønte fort hvorfor stedet ble kalt “Tamagringo”, for det var stappa av amerikanere der. Men stedet var fint, og folkene var hyggelige så vi hadde det kjempebra.

Skrevet av langtborte 17:10 Kommentarer (0)

Manuel Antonio

10. - 13. mars

sunny 30 °C

Ja, jeg vet. Tredje gang jeg er i Manuel Antonio nå, men det er virkelig fint her (+de har solsenger på stranda =10p extra). Dessuten har jeg ikke dratt til nasjonalparken enda heller, så det var hovedattraksjonen denne gangen. Denne gangen ble også Renate med. Jeg jobber sammen med henne på barnehjemmet og ja, hun er norsk  Som vanlig kom vi fram litt sent, så vi sjekket bare inn på hostellet, spiste middag og ladet opp til neste dag. Fredagen skulle vi tilbringe mesteparten av dagen i parken og på stranda med minimale anstrengelser. Så våkner man sakte men sikkert i senga på hostellet en nydelig fredag morgen… Sjekker mobilen og finner bekymringsmeldinger om at det kommer en tsunami!? Spratt opp av senga og sjekket nyheter på nett. Joda. Tsunami. Akkurat ja. Men da venter vi litt med nasjonalparken og stranda vi. Hadde også fått mail av både x-plore og Otec (organisasjonene vi reiser igennom) om tsunamien og at vi måtte være forberedt på å evakuere. Heldigvis er Manuel Antonio i høylandet, så vi bestemte oss for å holde oss der. Vi hadde dessuten badebasseng på hostellet og utsikt mot havet… Jeg er så glad for at den aldri kom til Costa Rica.

Hele lørdagen lå vi vannrette i solsengene på stranda og nøt varmen og havet (som vel og merke var vått, men på ingen måte avkjølende). Så hvorfor kunne vi ikke bare dra til parken på lørdag istede? Jeg tenkte at når skjebnen til og med truer med å sende en tsunami etter oss, er det bare ikke ment to be rett og slett. Kanskje neste gang.

Skrevet av langtborte 13:23 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (0)

Oppdatering!

sunny 27 °C

Monteverde! 03. – 06. mars
Så ble det plutselig torsdag igjen, og det er bare å pakke sekken og sjekke bussruta. Denne gangen landa dart-pila på Monteverde, og vi måte ofre strandliv og late dager for canopy-tours og jungelvandring. Ettersom vi kom fram såpass “sent” på torsdagen, og ingen av oss har tatt ettermiddagsduppen sin, ble det faktisk en rolig kveld. Vi koste oss med pizza på hostellet mens vi planla hva vi skulle gjøre neste dag. tenkte at ettersom både Mari og jeg har veldig høydeskrekk måtte canopy-tour væremidt i blinken for oss, faktisk bestilte vi extreme-versjonen. Hvis canopy-tour sier deg veldig lite kan jeg fortelle deg at det er å henge i lufta fra ei line som går fra A til B og er høyt over bakken. ( Bilder kommer! ) Det kribla ganske heftig i magen på bussturen opp til fjellet, og enda mer da sikkerhetsutstyret var kommet på plass. Før vi starta hadde en av lederne et lynkurs i hvordan holde balansen, bremse og hva gjør man hvis man blir stående fast på midten (dra seg tilbake med hendene eller hyle “hjelp”). Det var en kjempekul opplevelse, og ikke så skummelt som jeg trodde det skulle bli. Det skumleste var faktisk å gå opp alle trappene til plattformene! Jeg tror det var mellom 15-20 turer, og de kuleste var de to siste. Den ene het “tarzan-swing” og tittelen sier vel det meste. Heldigvis slapp man å hoppe utfor selv, de gav deg mer enn gjerne en dytt! Den siste, som het “superman”, var helt enorm. Her var man spent fast på ryggen og beina så man “lå” på magen og svevde i lufta i nesten 1km. Jeg tenkte mens jeg var kommet halvveis at ryker den her nå, er jeg død, men hva er oddsen… Da vi skulle ta bussen igjen merket jeg hvor sliten jeg var blitt etter alt adrenalinet og trappetrinnene. Måtte selvfølgelig ha en liten dupp etter maten i dag, hvis ikke kommer ikke jeg meg på byen i hvert fall.
Så var det å finne ut om nattelivet var like bra her som ved kysten. Vi dro ut på et utested som het “amigos”, og som hadde live-band den kvelden. Det gikk på latinomusikk hele kvelden. Heeeele kvelden. Da var både hard rock og swing-musikken savna for min del. Mari og jeg satt og duppa med hodene, og til slutt gikk vi løs på tequila og sambucca for å prøve å gjøre festen litt bedre. Etter et par mislykka forsøk gikk vi bort og prata med noen turister ved baren. De gikk hjem etter hvert, og vi skjønte at det ikke var mere arrtigheter å få ut av denne festen.
På lørdagen gikk vi inn i regnskogen. Det var forskjellige løyper av ulike lengder man kunne velge, men vi hadde ikke planer før til kvelds så vi tok den lengste (6km+). Stiene var fine å gå på med et par unntak fylt med gjørme. Skogen var veldig stille, og veldig fin. Vi kom til en utsiktpost med en benk vi kunne sitte på å nyte utsikten. Vi hadde til og med matpakke i sekken, så vi kosa oss skikkelig. Det var en litt artig setting, for der satt vi, to nordmenn på en benk i regnskogen og spiste sandwich og så på vulkanen i det fjerne.
Sultne og litt slitne kom vi tilbake på hostellet. Mat. Ikke tid til restaurant. Lag selv. Ris og plátanos (kokebanan). Det blir bra. Nei. Eller litt da. Risen var kjempegod, men plátanosene ble ikke helt som de skulle. Vi hadde jo håpet på at de skulle bli myke og saftige der de lå i panna, men de ble heller noe brent og tørre…. Etter maten var det tid for neste tur. Rene treningshelga! Night walk het turen og var en guida tur i skogen i mørket. Det var helt rått! Vi så mange flere dyr på kvelden bl.a ildfluer, dovendyr, kjempestort pinnedyr, noe som lignet på vaskebjørn, slanger, skorpion og tarantellaer.
Så ble det plutselig søndag, og det var ikke så mye vi kunne gjøre før bussen skulle gå. Derfor gikk vi slangehuset. Det var mange kule slanger der både giftige og “ufarlige”. Blant de farlige som lever i Costa Rica er “Pit piper-slangene” særlig “jumping pit piper” (denne hopper opp og tar deg!) og “bush master” som jeg tror er en av de 15 mest giftige i verden. Glad vi ikke støta på den i skogen, hehe.
Jeg skal legge ut bilder fra turen, men det dukka opp noe (Linda: “hei Cesilie, har du hatt det fint, vil du være med til Manuel Antonio i morgen? Bussen går ca klokka ni) som gjør at jeg kanskje må utsette det til litt lengre ut i uka…
Hasta luego, chao :*

Skrevet av langtborte 08:02 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (0)

Muchacha, ¡vea!

ja, jeg ser, oi saa fin!

Barnehjemmet ligger fem minutters gange fra huset mitt, man hoerer barna foer man kommer dit. Akkurat naa bor det ti barn der, og de er i alderen 7mnd - 7aar ( og selvfoelgelig utrolig soete! ). En typisk dag paa jobben kommer jeg dit kl 08.30. Da leker barna paa lekerommet, og de frivillige blir ogsaa med og leker. Jeg husker jeg tenkte jeg skulle ta med forskjellige leker til dem fra Norge, men da jeg kom og saa alle lekene de hadde konkluderte jeg med at tegnestiftene var bra nok allikevel. Dewt skal ikke staa paa leker og klaer, disiplin og folkeskikk er det derimot en stoerre mangel av. Reglene paa barnehjellet (jeg har enda ikke skrevet kontrakten, saa i teorien vet jeg ikke hvilke regler det er snakk om) er noe motstridene til det jeg hadde forestilt meg. Naar barna graater skal man, i foelge dem, ikke troeste dem, ta dem opp, kysse eller klemme dem. Jeg har ingen planer om aa respektere noe av det tullet egentlig, og kjoerer mine egne regler til jeg blir konfrontert av "sjefen", og maa skrive kontrakten. Hahaha, foerste uka kom jeg ogsaa til halv ni fordi den ene jenta fra Tyskland jeg bor med sa det var da jeg skulle begynne, og det gjorde jeg. Etter dag tre, hadde jeg fortsatt ikke peiling paa hvem som var sjefen her, hadde ikke blitt forklart hva jeg skal gjoere her eller naar jeg skal komme aa gaa. Saa jeg spurte Olga (som tydelig var sjefen) om det var riktige tider jeg hadde begynt og sluttet paa saa langt. Ja, sier hun og ser dumt paa meg, som om det var noen selvfoelge. Da laerte jeg at det har egentlig ikke saa mye aa si naar jeg kommer og gaar, for det er ingen som registrerer det allikevel. Ikke misforstaa, folket som jobber der er veldig hyggelige og takknemmelige for at de frivillige er der, det er bare ikke krise hvis man ikke er der heller, hehe.
-Men hvor var jeg, jo, etter at vi har lekt oss paa lekerommet er det tid for aa vaske hendene og spise mat. Men aa faa ti barn til aa sette seg for aa vente paa maten er ikke bare bare. Det aa oppbevare enda flere leker i matsalen ogsaa er i grunn litt daarlig taktikk fra administrasjonen sin side ogsaa. Etter maten gaar vi i parken. Der er arbeidsoppgavene aa dytte dem paa huska, og hente de som loeper ut i vegen og spoerre dem pent om de ikke kan la vaere aa gjoere det igjen...Naar vi kommer tilbake til barnehjemmet spiser det lunch foer det er tid for en siesta. Da har klokka blitt hele 12.00 og jeg gaar hjem igjen! Hva de gjoer paa kvelden her vet jeg faktisk ikke. Det er saa goey aa se dem leke gjennom doera til lekerommet naar jeg kommer om morgenen, da vinker de og roper paa meg."Muchacha" er som regel meg eller en av de andre frivillige (betyr jente), eller "tía" (betyr tante), og min personlige favoritt tía Cesi <3.

Skrevet av langtborte 13:28 Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 5 av 12) Side [1] 2 3 »