Reiseblogg fra Travellerspoint

Livstegn

sunny 32 °C

Joda, jeg lever!
Jeg har bare ikke hatt mulighet til å oppdatere bloggen på alt for lenge. Det har skjedd masse siden sist og skal forsøke etter beste evne å få med det meste. Fra mandag 31.- fredag 4. skjedde det ikke stort. Jeg var på skolen i tre-fire timer om dagen, dro på kino for å se “love and other addictions” på fredagen, men ellers ikke noe “spennende”. Den siste dagen på skolen tok lærerinna vår, Ismene, oss inn til sentrum for å se på nasjonalteatret, gå i parkene, rett og slett litt alternativ undervisning. Jeg skulle egentlig flytte inn til den nye vertsfamilien min forrige helg, men Mari og jeg ville ut på eventyr igjen. Så vi prøvde å forklare på gebrokkent spansk at vi kunne tenke oss å utsette flyttinga ei uke, for å reise til Puerto Viejo. Ikke helt uventet fikk vi “Sí, claro, pura vida” til svar. Pura vida-uttrykket ser ut til å være svaret på et meste her, og må være den beste forklaringen på hvorfor alt går så sent her. Det meste skjer i slow motion, og et hvert tidsbegrep er forholdsvis ukjent. Her kommer folk på jobb når de føler for det og går hjem igjen eller stenger ett par timers tid hvis det skulle være behov for litt avslapping. Sistnevnte skulle være tilfellet da vi dro til bussterminalen for å kjøpe billettene. Middels lang kø, og ingen bak billettluka. Dette var fredagen, så vi måtte bare kjøpe billett samme dag og krysse fingrene for at det var plasser igjen. Bussturen tok omtrent fire og en halv time og kostet 4500 colones (femtilapp). Da vi kom fram på ettermiddagen var det bare å finne et hostell og en restaurant. Heldigvis for oss var det masse av begge deler. Vi endte opp på Exotica Lodge som ligger et par hundre meter vekk fra sentrum. Der bodde vi i et stort tomannsrom med eget bad og en slags kjøkkenkrok/spisested med hengekøye på enden av hostellet. Vi gikk noen runder rundt i sentrum for å gjøre oss kjent før vi handlet inn øl (øl, ja) og litt mat. Så satt vi der da, utenfor rommet vårt og ventet på å høre klirring i flasker fra noen av de andre rommene. Men nei… Heeeelt stille. Vi som hadde sett fram til å sitte i en stor gruppe å skåle. Ingenting. Men hva er dette? En litt ustødig italiener dukker opp der vi sitter og spør etter fyr. “Sorry, dude. We don’t smoke”. “What? Not even sigarets?” Hahahaha fyen var helt sløv, men etter at han sa han var en DJ som reiste rundt med house-musikken sin, tror jeg at det han røyka var det minste av problemene hans. Han gikk omsider, og vi gikk ut på byen. Vi endte opp på et utested som het “Tex Mex”. Du skulle være ganske tett i nesa for ikke å skjønne hva som var i lufta der for å si det sånn. Det er merkelig hvordan ting fungerer der, for selv om du, etter loven må være 18 år for å drikke alkohol i Costa Rica, tror jeg “aldersgrensen” for marihuana var noe lavere. Både servitører, bartendere og kundene røyka hele tida, man skulle tro det var bare å gå i butikken å kjøpe det der… Musikken de spilte der var selvfølgelig reggae (jeeeeey) akkurat som nesten alle de andre utestedene her. Da vi kom hjem igjen fant jeg ut at jeg skulle sove i hengekøya ( hostellet var forresten inngjerdet ) den natta. Alt for tidlig morgenen etter kunne jeg i halvsvime høre noen snakke. Jeg gadd ikke åpne øynene med en gang for jeg regnet i grunn med at det ikke var til meg, eller at det bare var en drøm. Etter hvert som jeg ble mer og mer våken ble pratinga fryktelig plagsomt. Jeg åpner til slutt øynene og blir mer eller mindre forskrekket når jeg ser at det står en fyr 30cm fra trynet mitt og sier ett eller annet på spansk (på dette tidspunktet var jeg fortsatt ikke helt sikker på om jeg virkelig var våken eller ikke). Jeg reiser meg fort opp og spør hva faen han holder på med. Jeg reiste meg helt opp og på tur inn døra kunne jeg høre han svare “dormía como un ángel”, på norsk “du sov som en engel”. Etter å ha våknet opp enda en gang på et litt mer respektabelt klokkeslett var jeg fortsatt noe forvirret, men etter en stund var jeg rimelig sikker på at det faktisk var noen som stod over meg og snakket til meg imens jeg sov. Herregud, for en skrulling.
Etter en fornuftig frokost bestående av frokostblanding dro vi til nærmeste strand, som lå så å si i sentrum. Stranda var fin, men ikke den beste egnede for bading. Bølgene var ganske kraftige og slo inn fra alle kanter, så der gjaldt det å ha god balanse. Etter å ha ligget der en god stund ble det omsider middagstid. Jeg elsker virkelig maten her, jeg har faktisk ikke fått servert noe jeg ikke liker enda! Det går selvfølgelig veldig my i ris og bønner, og standard meksikanske retter som taco, nachos, burritos og enchildas. Vi prøvde å gjøre det til en vane å ikke spise hvert eneste måltid på restaurant, så vi kjøpte inn masse frukt og frokostblandinger som vi åt til frokost, og avokado osv. for å lage guacamole og nachos som “drikkesnacks” på kveldene. Uansett, vi kunne ikke la være å legge merket til at sykkel var fremkomstmidlet nr 1 her for både innfødte og turister, så vi måtte selvfølgelig også ha hver vår. Rosa måtte den også være. Dessuten skulle det være en bedre strand et par minutters sykling unna, Playa Cocles. Det var for så vidt sant. Bølgene var minst like kraftige der, men de dro i det minste i samme retning. Cocles var mer på utsida av sentrum, og sykkelturen der var passe lang (:les kort) og med skog på hver side av veien. Da vi kom hjem igjen satt jeg ute på kjøkkenet, da fyren fra morgenen før dukka opp igjen! Hector, som han visst nok het, var ansatt på hostellet og bodde i naborommet… Jeg husker jeg tenkte at hva søren hjelper det at de låser porten når raringene er på innsida og jobber der? Han presterer å spørre om vi ville være med han og kompisen hans på puben etterpå. Men kjære meg, man kan ikke bare skremme livet av folk og forvente at de vil bli med å ta en øl etterpå liksom. Jeg lot som jeg ikke forstod hva han sa(han kunne ikke engelsk), og gikk inn på rommet. Så da vi skulle ut, listet vi oss forsiktig forbi naborommet og forbi resepsjonen da vi hørte “Cesilie? Cesilie?” LØP! Hahaahhaha, vi kunne ikke komme oss fort nok ut derifra. Etter noen øl kalte naturen, men det var selvfølgelig do-kø. Og hvem sto like ved og spilte biljard? Jeg måtte ikke på do allikevel, og vi dro til et annet utested. Han så oss dra derfra, så vi fant ut at nå har han tatt hintet. –Men vi kunne ikke la være å liste oss inn på rommet igjen da kvelden vår var over. Vi lå vel et par minutter og skravla før vi nådde et slags halvsovende stadiet. Det ble brått avbrutt av lyden av noen som banker på vinduet og døra. Lyset vårt sto fortsatt på, så vi lå automatisk heeeeelt stille og tenkte etter om vi husket å låse døra. Joda. Vi husket det. Jeg kunne høre mr. Stalker mumle for seg selv der ute før han dro igjen. –Ooooog kom tilbake for å prøve en gang til. Herregud, come on! Hector Stalker ga seg endelig, og jeg reiste meg lynraskt for å slukke lyset, og kunne faktisk sove hele natten uavbrutt etter det.
Vi lå på Exotica Logde i tre netter, og til tross for at Stalker-boy var der og mange normale folk ikke var det, hadde vi hatt det koselig. Den siste kvelden tente vi lys med tomflasker som lysestaker, og spiste den nydelige guacamolen vår. Jeg tror ikke det var noe spesielt som skjedde den dagen på dagtid, men på natta våknet jeg brått av at noen fyrte av tre skudd i nærheten. Skal lov deg jeg var glad det ikke ble noen senkveld den dagen!
Tirsdag dro vi til minibanken i andre enden av sentrum. Dette var på dagtid så det var helt lyst ute. På tur tilbake fikk vi øyet på en ambulanse og en folkemengde neddi gata. En mann var på tur inn i ambulansen og blødde fra skuldra. Da vi spurte “¿Qué pasó?” fikk vi til svar at han hadde blitt ranet og knivstukket! Vi begynte å gå videre da en mann nådde etter oss og ville sørge for at vi kom hjem trygt. Han presenterte seg som “J” og var amerikaneren som eide Rocking J’s. Ettersom vi var på utkikk etter et nytt sted å bo, tenkte vi at vi kunne sjekke ut stedet hans. Det var virkelig annerledes enn Exotica Lodge! I motsetning til å ha under 20 gjester, hadde Rocking J’s nærmere 150 og plass til enda flere. Hahaha, vi endte opp med å bo i telt i 2.etg for 3550 colones (nesten 45kr pr. natt pr. pers.). Man kunne også bo i dobbeltrom, dorm, hengekøye eller leie “J’s place”. J må være en av de morsomste og mest crazy personene jeg har møtt. Området var ganske stort og det var kjempelett å komme i kontakt med folk. Vi ble kjent med mange i løpet av de neste dagene, og det beste var at vi ikke trengte å gå ut på byen alene mer. Faktisk var det bar på hostellet så man kunne bare henge der også, eller på stranda med bål og sang, gitar- og trommespilling.

Skrevet av langtborte 12:51 Arkivert i Costa Rica

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Du må være medlem av Travellerspoint for å reagere på denne reiseblogg.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint